Rock vs Klassisk
Er rocken den nye klassiske musikken?
02/10/08 17:52
I et intervju jeg gjorde for noen år siden med komponist Olav Anton Thommessen (Bergens Tidende & Ballade.no) trakk han frem en artikkel han fant i The Guardian der artikkelforfatteren spurte retorisk ”Is classical music the new rock?”. I artikkelen ble det hevdet at ulovlig nedlasting av musikk ville ta knekken på den rytmiske musikken både økonomisk og kunstnerisk, og dermed bane vei for en renessanse for klassisk musikk. Foreløpig har denne renessansen uteblitt, kanskje mye takket være de borgelige formalitetene og ritualene den klassiske musikken har beholdt fra 1800-tallet.
Det stupende platesalget har imidlertid tvunget rockerne og poperne ut på veien, og det arrangeres stadig flere konserter med de store artistnavnene, noe Bergen har hatt stor glede av de siste årene. Ut av stuene og surroundanleggene spretter det samtidig ut et oppegående og belest publikum. Mennesker på min egen alder og gjerne eldre som ikke er å se i Grieghallen på torsdager forøvrig, men som etter det jeg kan bedømme kunne ha hatt like stor glede av å høre Kitajenko vrenge Sæverud, som å oppleve Patti Smith kaste jakken mens hun messer om Jesus som døde for noens synder bare ikke hennes.
Flere av de rockekonsertene jeg har fått med meg de siste årene, Kraftverk, Patti Smith, og nå senest PJ Harvey og Seigmen, har vært rike og tankevekkende opplevelser. Jeg ville uten å nøle ha gitt topp karakter til samtlige om jeg selv skulle ha anmeldt dem, for kunstnerisk er de på høyde med det beste innen det jeg vanligvis skriver om. Noe av det mest oppsiktsvekkende har likevel vært å oppleve den rollen publikum har som deltakende premissleverendør for det kunstneriske. De er væpnet til tennene og kan utenat så å si hele diskografien til artistene. Her er det ikke snakk om å møte opp med et åpent sinn for nye ukjente klanger, det ukjente fungerer som en ertende utsettelse av det som alle vet vil måtte komme. Hit’ene, det kjente, cantus firmus. Denne kontrakten mellom scene og sal åpner dermed et spillerom, en mulighet til å eksperimentere og strekke det musikalske ordforrådet uten å henge opp varselskilt eller bruke samtids- eller ny- som prefikser. Kontrakten åpner også for en kommunikasjonsmessig subtillitet, der det kompliserte får spillerom på bakgrunn av det enkle og innforståtte.
Rocken er dermed langt fra kunstnerisk konkurs. Tvert i mot, den er vital og ekspanderende og er i ferd med å tilegne seg alt som kjennetegner et sofistikert kunstuttrykk. Ikke minst er det en av de få steder der det ikke bare er lov til å være direkte, patosfylt eller sentimental, det er påkrevet. For en stakkarslig komponist som prøver å gjøre musikkdramatikk, er dette mer enn betenkelig. Paradoksalt nok var det i Operaen denne helgen at jeg såg lyset takket være det norske bandet Seigmens gjennomtrukne mørke. I mangel av et kunstnerisk tilbud, hadde Operaens ledelse bestemt seg for å åpne dørene for rockefolket. Min svoger, som til daglig arbeider som scenetekniker i Operaen, kastet seg på, tok produsentansvaret og fikk i løpet av kort tid PJ Harvey til å gjøre en solokonsert, og 90-talls storhetene Seigmen til å gjenforenes nok en gang. Som hylende innhabil og patetisk pårørende forstår jeg at jeg lettere kunne begeistres enn andre, men heldigvis har min begeistring ryggdekning takket være hovedstadsavisenes anmeldere som betegnet konserten med PJ Harvey som en klassiker i Oslos konserthistorie, og Seigmens konsert som en festforestilling som tok jomfrudomen på Operaen.
Konserten, nei forestillingen til Seigman var rett og slett den første norske operaen på vår nasjonalscene. En visuell, scenisk og musikalsk produksjon der dramaturgien satt som et skudd og der konseptet rommet alt en kan ønske seg av en opera. Til og med en arie fra Bizets ”Perlefiskerne”, følelsesladet levert av Marius Roth, sanger ved Operaen og gitarist i Seigmen, var det plass til selv om bandet har et vell av arier på eget repertoar. Det mest oppsiktsvekkende var imidlertid ikke alt hva Seigmenne tillot seg å gjøre i løpet av disse 2 utenomjordiske timene, men snarere hva vi i dannelsens navn ikke tillater oss å gjøre på den andre siden av dette kunstige genregjerdet. Det er ingenting galt med dannelse, tvert i mot. Det er imidlertid mye som er galt med måten dannelse brukes som påskudd for kunstnerisk asketisme og måtehold, et perfekt klima for strømlinjetformet og dødens kjedelig musikk.
Og mens vi som dyrker den klassiske musikken skuler på hverandre med tilnærmet pietistisk sinnelag, erorbrer rocken kunstmusikkens høyborg og fyller den med nettopp innholdsrik musikkscenekunst. Det er jo slettes ingen overaskelse for de som har fulgt litt med. Kunstrocken har levd i beste velgående siden Syd Barrett herjet på 60-tallet, og teatrale virkemidler har eksistert lenge før Kiss fant frem sminkepungen. Rocken er mer enn maskekunst og slenger gjerne om seg med poesi lik så avansert som det man kan finne i Vagant.
Kanskje fremtiden for en ny opera finnes nettopp her. I rockens hemningsløse toveiskommunikasjon, der musikken med kraft og overbevisning kan fortelle om hvordan det er å være deprimert, glad, forelsket eller neglisjert. En musikkdramatikk som springer ut fra en gjensidig kodeforståelse mellom scene og sal. En musikkteatralitet som ved hjelp av store sceniske og musikalske gester kan riste publikum slik bare en opera kan. Kanskje det er rocken som takker for alt den har lært av Stockhausen, og som løftet frem av en industri rammet av pirater til slutt inntar rollen som kunstmusikkens nye Wagner.
Denne ytringen stod først på trykk i Bergens Tidende 02.07.08.