Norske dinosaurer
Peer Gynt mellom Freud og Disneyland
05/10/08 20:18
Peer Gynt satsningen ved Gålåvatnet er et av landets for øyebliket mest vellykkede kunstprosjekter. Regissør Svein Sturla Hungnes har sammen med et etterhvert helprofft apparat maktet kunststykke å kombinere en sjelfull naturopplevelse med innlevelse i et av teaterliteraturens mest fasinerende og sammensatte skjebner.
Peer Gynt ved Gålåvatnet kan på mange måter sees på som livsverket til Hungnes. Jeg må her understreke at jeg ikke kjenner Hungnes, ei heller har jeg noen gang snakket med han, men som fortolker tar jeg men den frihet å likevel gjøre meg noen tanker. Hungnes’ tolkning er blitt til over år og tar utgangspunkt i et livslangt tema hos regissøren selv – Det eksistensielle - Hvem er jeg? Eller rettere sagt, hvem er man når man har vokst opp med en far som på en eller flere måter har forkludret oppveksten - enten som i tilfellet Amadeus med kvelende ambisjoner, eller som hos Peer Gynt med fars forhold til flasken. En av mine mest sjelsettende oplevelser var nettopp å oppleve Svein Sturla Hungnes i rollen som Wolfang Amadeus Mozart på Nationalteatret tidlig på 80-tallet. Han spilte med livet som innsats!
Henrik Ibsen hadde selv et problematisk forhold til sin far som mislykkes med det meste og drakk. For meg er det innlysende at Ibsen brukte skrivingen av Peer Gynt til å utforske sitt eget farskompleks og til å iscenesette sider ved sitt eget liv. I tillegg får Ibsen uløp for sin bitterhet mot hjemlandet, og bruker Norge med sin sosiale smålighet og skremmende og fantasieggende natur som bakteppe for Peer Gynts psykoanalytiske monolog - der vi som publikum lytter til Peers fortelling om seg selv som tause terapeuter.
Peer dikter/lyver og innvollverer alle verdens skapninger og steder, for å ungå sannheten. Dette løgnaktige og eventyrlige spenner opp et bredt lerret og plasserer det eksistensielle dramaet i aksen mellom Freud og Disneyland. Det er her musikken til Edvard Grieg kommer inn i bildet. I forhold til Disneyland, altså..
Ibsen og Grieg er ikke bare to av Norges mest markante kunstnere gjennom tidene, de er også to av de mest forskjellige. Ibsen er på sin side realist og naturalist, det vil si opptatt av det sosiale spillet melom mennesker, eller konsekvensene av enkeltmenneskers handlinger og dermed også skjebne. Grieg er på den annen side idealist og romantiker. Musikken hans er eventyrlig og svermerisk. Grieg har få eller ingen forutsetninger til å tonesette det indre dramaet til Peer. Han var ikke en komponist av samme kaliber som Berlioz eller Mahler. Men han var heller ikke døv for hvordan musikken kunne fargelegge forestillingen. Gjennom musikken til Peer Gynt vet han å dyrke empatien med enkelt skjebner (som foreksempel hos Solveig), han kan kommentere og ikke minst komponere fargerike karakterer (som i Anitras dans) eller situasjoner som i Dovregubbens Hall.
Griegs musikk vakte berretiget oppsikt med så å si alt han skrev. Musikken til Peer Gynt er i så måte også et høydepunkt. Her finnes en rik melodisk og klanglig palett med ulike uttrykk – helt fra tjo, sprett og hei i åpningssatsen, til den nesten futuristiske, i det minste hysteriske oppbyggingen i Dovregubbens Hall.
Grieg var et emosjonelt menneske og lot sjelden en anledning gå fra seg til å tømme følelsene ut over notearkene. Med Griegsk tungsinn og melankoli komponerte han noe av det mest rørende skapt av en norsk komponist noensinne – musikken til Mor Åses død. Denne musikken som ligger under Peers forsøk på å holde sin mor i livet med eventyr, er et eksempel på noe av den avanserte dobbelkommunikasjonen som en finner i oppsettingen. Ved hjelp av musikalske affekter som komponister har brukt i århundrede, forteller musikken til Grieg i konsentrert form om livet til Mor Åse. Den starter med oppadående bevegelser – som indikerer håp og vilje til å utrette noe. I gjentagelsen møter håpet motstand. Det gjør vondt. Siste del består av en resignert nedadgående bevegelse. Den sier: Jeg gjorde så godt jeg kunne, men strakk ikke til. Det hele i en melankolsk toneleie mens Peer samtidig ruser seg på sin egen fortellerkåthet.
Enkelte partier av Griegs musikk til Peer Gynt kunne ha vært hentet direkte ut av et patitur av Richard Wagner. Foreksempel når musikken til Grieg får i oppgave å skildre bortførelsen av bruden fra Heggstad gård. Grieg var i Bayreuth da Wagners livsverk Nibelungen Ringen ble urfremført. Et hjørnesteinsverk i musikkhistorien som det tar 4 kvelder å fremføre. Lille Grieg fikk lov til å snike seg ned i orkestergraven for å studere musikken. Det ble sjelsettende. Men selv om Grieg var påvirket av Wagner ville han aldri kunne som Wagner tegne et psykologisk lydbilde. Men i Peer Gynt fikk Grieg mulighet til å bruke sterke virkemidler og komponere virkningsfullt til uvanlige scenebilder. Musikken til Grieg fungerer derfor langt på vei som en scenografi. En virtuel kuliss som plasserer deg som tilskuer i den arabiske ørkenen eller i Dovregubbens rike.
Midt i dette musikalske Disneylandet, utspiller det seg altså et identitetsdrama så kraftig at det virvler opp alt av jord og røtter. Det sies at det kostet Ibsen å skrive Peer Gynt. Det merkes. Spennet mellom det lett overfladiske og fargesprakende i Griegs musikk via det ironiske og humoristiske i Ibsens tekst, gjør Peer Gynt til en komplett og komplekst kunstopplevelse – snarere enn et tungt fordøyelig drama om viktige spørsmål.
Men det forblir jo et evigvarende paradoks dette her med disse to vidt forskjellige kunstnerne, Ibsen og Grieg.
-Ibsen som søkte sannhet og beinhard realisme, Grieg det eventyrlige.
- Ibsen som ikke hadde noe til overs for følerier, Grieg som kontinuerlig svømte i en emosjonell fjord.
- Ibsen som foraktet Norge og det norske, Grieg som elsket det norske og som så sin musikk som en del av nasjonsbyggingen.
Og tislutt malapropos Disneyland. Jeg er glad ingen enda har falt for fristelsen å bygge Peer-Gynt parken med trolleybuss inn i Dovregubbens hule, med Griegs musikk spilt og sunget av et mekaniske Ivo Caprino-lignende trollorkester og trollekor. På den annen side - kanskje det er noe slikt som skal til for at Ibsen gjør alvor av sin ultimate trussel; Naar vi døde vaakner!
Til slutt et dikt av Olav H. Hauge so vi i år feirer 100 års dagen til og som kan stå som en illustrasjon på forholdet mellom Ibsen og Grieg:
Me sigler ikkje same havet,
endå det ser so ut.
Grovt timber og jarn på dekk,
sand og sement i romet,
djupt ligg eg, seint sig eg,
stampar i broddsjø,
uler i skodde.
Du sigler i ein papirbåt, og draumen ber det blå seglet,
so linn er vinden, so var er bylga.