Hva er galt med løken?



Selv om det ikke var uventet, var det likefullt prisverdig at Steinar I. Bergo i Bergens Tidende den 7.11 tok seg bryet med å ta opp hansken som ble kastet i kronikken knyttet til min tonesetting av Olav H. Hauge. Bergos tekst var detaljert og lærerik, men biter seg selv i halen i forsøket på å fremstå som en fasitlignende sannhet om Ulviks store sønn.

Bergo vil avlive mytene om Olav H. Hauge som han åpenbart mener jeg bidrar til. I sin iver etter å dyrke frem den ”egentlige Hauge”, ser ikke at han selv bedriver aktiv mytebygging om enn med et annet utgangspunkt enn mitt. Bergos myte handler om ”Hverdags-gartneren frå Ulvik”, og støtter seg tungt på håndfaste og hverdagslige observasjoner fra slekt, venner og naboer. Denne hverdagsmyten sier imidlertid lite eller ingenting om det som befinner seg innenfor lusekoften og den litt slitte hatten til Olav H. Hauge. Om man leser Bergos kronikk med riktig mørke briller, kan den nesten forstås som en slags advarsel mot å fortolke Hauges dikt og dagbøker. Noe som virkelig ville være selvskudd, med tanke på hvordan Hauge selv fyller side opp og side ned i dagbøkene med fyndige fortolkninger av andre forfattere. Hauge er helt enkelt den største fortolkeren jeg noensinne har lest.

Ved å lese Steina I. Bergos kronikk kan man nesten ledes til å tro at jeg har grepet min tolkning av Hauge ut av løse luften. Det ligger imidlertid en rekke faktisk forhold til grunn for det jeg har funnet i dypdykkene i dagbøkene og diktene. En av de grunnleggende premissene for mitt vedkommende er det faktum at Hauge i både dikt og dagbøker til stadig peker på seg selv og sitt eget liv, og da gjerne på en notorisk selvdestruktiv måte. Han forkler dette med å stadig skifte tiltaleform, eller som han selv sier i dagboken 22.2.1967; ”Du. Eg. Ein. Me. Bruken av desse formene har ofte valde meg bry og ettertanke. Eg ser hjå Lundquist at Ekelund har skift i bruken av desse, alt etter som han tykte det høvde. Eg svarar oftast til du, men stundom til eg og du. Me.” Ut av dette kan man selvsagt ikke entydig konkludere at Hauge snakker om seg selv når han skriver linjer som ”Dette lyt du bera at du ikkje strakk til” eller ”Kan du gjera eit vers som ein bonde tykkjer mun i, skal du vera fornøgd”. Gode dikt er som god kunst forøvrig, mangetydig. Men i dagbøkenes mange rikholdige selvrefleksjoner og i diktene som igjen er konsentrater av disse refleksjonene, finnes det en rekke indisier som bekrefter mine mistanker. Og selv om Bergo mener noe annet, er sitatet der Hauge identifiserer seg med løken Peer Gynt klinkende klar i sin selvreferanse; ”..sant nok,du er mange..”

Det å skille mellom ulike faser i Hauges liv, er annen vesentlig premiss for min tolkning. Her virker det som om Bergo og jeg er mer på linje. Bergo beskriver hvordan Hauge med årene blir stadig mere omgjengelige og dermed òg tilgjengelig for lokalsamfunnet. Jeg mener at en av grunnene til dette er at Hauge velger å forsone seg med, og innfinne seg med sin livssituasjon.
Han skriver av seg forbannelse og fortapelse, gjennom dikt som ”Gullhanen”, men raseriet og oppgjøret med det nære var likefullt reelt. Vi får vel aldri helt vite hvem eller hva Hauge tar et oppgjør med, men selvdestruktivitet er og blir klassiske spor på utrygge oppvekstvilkår. At Hauge ville skrive slik at faren kunne smile, kan like gjerne være tegn på usikkerhet knyttet til det å være god nok for far, som det motsatte. Jeg innrømmer gjerne at min tolkning befinner seg på hobbypsykologisk nivå, men jeg nekter å innfinne meg med at dette skulle være mere myteskapende enn et eplekjekt glansbilde. Hvem er det egentlig som har kan fortelle sannheten om et menneske som Olav Hauge? Familie, venner og naboer vil kunne bidra med kanskje noen viktige brikker i puslespillet. Men historiene om av hva han tenkte på, drømte om eller slet med, kort sagt hans indre liv, de ligger innkodet i diktene og antydet i dagbøkene. Koder og antydninger som må oversettes og ja, tolkes.

En av de største farene ved det å feire våre kunstnere med store jubeleumsår, at man lett tyr til å konservere og låse disse fast i forenklede bilder dyppet i honning og badende i solskinn. Om det gjengse bildet av Hauge blir utfordret av andre kunstnere, er vel ikke dette annet enn berikende? Olav H. Hauge var ikke bare èn, han var mange. Og kanskje han ikke var en kjernekar men snarere en løk satt sammen av flere lag. Det er nettopp disse mange lagene, de tildels motstridende sidene ved Hauge som gjør han til en av Nordens fineste diktere. Jeg føler meg trygg på at gartneren fra Ulviks dikt og liv tåler mange vidt forskjellige tolkninger og belysninger. Og om det skulle vise seg at han faktisk var en løk, er det vel ingen grunn for ulvikingene til å være mindre stolte av Olav Håkonsson?

Den opprinnelige koronikken stod på trykk i Bergens Tidende 24.10.08, og kan leses her.

Programtekst til urfremføringen av «og holt læt seld sjels gal» - Bestillingsverk for Bergen Filharmoniske orkester i anledning Olav H. Hauges 100 års dag

Det finnes mange måter å lese Olav H. Hauge på, og det sier seg selv at det er lite fruktbart å slå hverandre i hodet med hver sin forståelse av hva som er ”riktig”. Jeg for min del har lest Hauge av nødvendighet, samt ikke ubetydelige mengder motstand til hans prosjekt.

I møte med Hauge er det flere viktige spørsmål som melder seg. Hva ønsker ulvikingen egentlig å melde, utover det rent private? Hvem henvender dikteren seg til, utover det rent litterære? Og ikke minst relevant for dette prosjektet, trenger diktiningen til Olav H. Hauge i det hele tatt musikk?

Svaret til det siste spørsmålet er opplagt nei. Det sier seg selv at enhver tonesetting av Hauges møysommelige oppbygde linjer er et høyrisiko prosjekt der både tekst og musikk kan ende som tapere. Både fordi rytme, klang og timing allerede er ivaretatt av dikteren selv, og fordi diktene uløselig er knyttet til Hauges markante person og hans lune stemme. Det finnes allerede en sterk og konservativ Haugeforståelse her på Vestlandet, og enhver tonesetting av hans diktning vil måtte finne seg i å bli sett på som en trussel mot denne. Kanskje dette er grunnen til at de fleste komponister som rører ved Hauge, har valgt å legge seg flat for den rigide rytmiske forståelsen av diktene?

I arbeidet med ”…og holt læt seld sjels gal” valgte jeg tidlig å fokusere på tematikken i og bakenfor diktene, snarere enn metaforene og linjene i seg selv. Jeg jaktet intenst på noe som lot seg spille seg ut i en meningsfull musikalsk kontekst. Ord som ressonerte med min livserfaring og som kunne omsettes til et musikalske univers som innvolverte et helt orkester. Det var ingen enkel jakt, for Olav H. og jeg er veldig forskjellige.

Det er nemelig et problem at mye av det Hauge skriver om i diktene tilsynelatende smålåtent handler om hans forhold til seg selv og umiddelbare omgivelser. Og selv om linjene inneholder mange kloke betraktninger, er det noe kontrollert og holdt over hele forfatterskapet. Hauge tar får sjanser. Selv i dagbøkene hans, en av litteraturhistoriens mest omfattende dagbokprosjekter, er det sjeldent noe er på spill.

Det var først i møtet med sonetten Gullhanen fra diktsamlingen Seint rodnar skog i djuvet (1956) at det åpnet seg en innfallsvinkel. Dette diktet som flere mener er et nøkkeldikt i hele Hauges diktning. Hauge selv var forsiktig med å omtale Gullhanen. Det kan være flere grunner til det, i et intervju sier han blant annet:

”Diktet (Gullhanen) skildrar ei reint personleg oppleving, forbanninga, fortapinga.. det er bygd over ein draum.”

Kanskje snarere et mareritt. Gullhanen er så langt unna den draumen me alle ber på som det er mulig å tenke seg.

Diktet er tredelt, der eg-personen i første og siste del er keiseren i Konstantinopels (Istanbul) mekanisert gullhane. En hane som maskinelt og sjelløst gjør jobben og vekker byen hver morgen. Linjene; ”Og eg var longo død…” samt ”..og holt læt seld sjels gal” (og det låter hult av hanegalene fra min solgte sjel) kan være bilder på Hauges eget savn etter en slags begrunnelse. Kanskje en begrunnelse for hans livssituasjon med tanke på de problemer han hadde å slite med?. I diktets midtdel er eg-personen blitt barn igjen og søker etter en forklaring hos foreldrene. I stedet for dialog og forståelse, møtes han med en avvisende bebreidelse. ”Du vart so lenge? kjem det, utan ord”.

Dette kan være det nærmeste Hauge noen gang kommer et oppgjør med sin egen bakgrunn. Hvor ofte blir ikke forsøk på å snakke om grunner til at ting har blitt som de har blitt møtt med kategorisk avvisning? ”Det er bare slik det er”, låter refrenget til de trangbodde bygdene og familiene bak de lukkede dører.

Som sonetten er også ”…og holt læt seld sjels gal” delt i 3 deler. Med mine erfaringer fra musikkdramatikken, har jeg ikke vært redd for å være direkte. Hverken i de musikalske referansene til teksten eller med tanke på hvor intenst dette oppgjøret faktisk er. Tid, venting, og det å våkne i betydning av det å forstå har vært sentralt i arbeidet som har innkludert både dikt og sitater fra dagbøkene.

Kor lenge har du sove?

Glenn Erik Haugland