Han var en av musikkens mest velykkede figurer, dirigenten, komponisten og musikkformidleren Leonard Bernstein. Ambisjonene var imidlertid større enn som så. Med musikken ville Bernstein samle det amerikanske folket rundt moralske og humanistiske verdier hentet fra tiden da sosialisme fortsatt hadde legitimitet. Historien om den politiske Leonard Bernstein er på samme tid historien om den amerikanske liberalismen pinefulle død.

I løpet av livet opplevde Bernstein mange spørsmål knyttet til troverdigheten ved hans politiske engasjementet. Han var varsom med å flagge sine synspunkter i tid og utide. Han hadde jo en karriere som den klasiske musikkens gallionsfigur å ta hensyn til. Da han en sjelden gang offentlig støttet en sak, ble han dessuten ofte mistenkeliggjort. Som da han i januar 1970 arbeidet for å finne finansiering til Black Panters tildels voldelige kamp for de svartes rettigheter. En veldedig handling New York Times nådeløst stemplet ”limousine-liberalisme”. Bernstein hadde imidlertid andre, svært gode grunner til å være forsiktig, noe den nylig offentliggjorte FBI-filen hans forteller en hel del om.

I Barry Seldes nyutgitte biografi om den politiske Bernsten dokumenteres et livsløp hvor de politiske ambisjonene viste seg å være minst like sterke som de musikalske. Bernstein var et ektefødt barn av Roosevelt-liberalismen og markerte seg tidlig som venstreradikaler på linje med en rekke kulturpersonligheter som senere kom til å betale dyrt for sitt engasjement under McCarthyismen. Men der andre fekk sine liv og karrierer knust, slapp Bernstein unna takket være en signert erklæring der han tok avstand fra kommunismen og erkjente at hans ”tilfeldige” deltakelse på en rekke venstreradikale møter skyldtes naiv svermeri. I prosessen forut hadde Bernstein imidlertid fått føle på kroppen hva de anti-kommunistiske kreftene var i stand til å gjøre med hans stadig mer vellykkede karriere. Noe han aldri kom til å glemme.

Om måten Bernstein kom seg ut av problemene på kunne virke feigt og ryggløst, rokket det likefullt ikke ved hans politiske tro. Det er påfallende å lese hvor forsiktig det amerikanske ikonet måtte manøvrere i landets mest frihetselskende land. Hvordan han ikke ulik komponister som levde under diktatoriske regimer måtte finne andre, mindre påtakelige måter å formidle budskapet sitt på.

Seldes dokumenterer i sin bok hvordan nær sagt alt Bernstein foretok seg innen sitt musikalske virke i ettertid kan sies å være motivert av hans politiske idéer. Selv vokste jeg opp i New York med hans ”Young Persons Guide to the Orchestra” – en tv-overført formidling av orkestermusikken tuftet på idéen om den klassiske musikkens evne til å skape en bedre verden. Musikkformidleren Bernstein nådde lengre og betød mer med sitt velformulerte engasjement enn noen annen noensinne har gjort. Tematikken komponisten Bernstein valgte for sine egne verk må i høyeste grad kunne sies å reflektere sider ved hans poltiske idealer. Age of Anxiety, Trouble in Tahiti, Mass og til og med West Side Story har eksempelvis alle i seg samfunnskritiske ellementer. Til og med hans spetakulære måte å dirigere på kan sees i sammenheng med hans ideologi. Konserten var i følge Bernstein en fellesskapsbyggende arena, der dirigenten skulle ”kroppsliggjøre og synliggjøre kreftene i musikkens lidenskap” slik at publikum kunne identifisere seg med det subjektive i en kollektiv setting som konsertsalen jo er.

Da Bernstein i 1973 ble invitert til Harvard universitetet for å holde den ærerike Norton-forelesingen, lot han ikke anledning gå fra seg til fremføre et kraftfullt musikkpolitisk budskap der blant annet modernismen fikk gjennomgå. Bernstein argumenterte her blant annet for hvordan den tonale musikken uttrykte fundamentale og universale menneskelige lengsler, mens den atonale komponisten i følge Bernstein var dømt til å fremstille mennesket som for alltid uforløst. Hans ideer om hvordan det tonale var uløselig knyttet til det moralske stod i sterk kontrast til eksempelvis filosofen Adorno og modernister som Boulez som jo hevdet det stikk motsatte.

Selv om synspunkter som disse i ettertiden kan virke noe lettvinte, er de likefullt uttrykk for en omsorg for og tro på musikkens kommunikative muligheter som kan være nyttige i debatten om dagens klassiske musikkinstitusjoner. Det er for mye å lære av Bernsteins virke til at han kan avfeies som en anti-avantgardistisk ridder uten gehør for det nye.

Bernsteins karriere strekker seg fra tiden da de klassiske musikkinstitusjonene var en del av nasjonsbyggingen under Rossevelt frem til popmusikkindustriens totale dominans. Selv om hans karriere var strålende helt til det siste, gjennomlevde han denne statusmessige nedturen. For en som søkte seg mot musikken nettopp på grunn av dens sosiale relevans og kommunikative potensiale, opplevdes dette som en personlig krise. Et nederlag som med tiden er blitt kunstmusikkens vedvarende migrene.

Det største nederlaget for Leonard Bernstein må imdlertid ha vært å se hvordan den progressive liberalismen led en lang og smertefull død i USA. Fortvilet såg Bernstein hvordan arven etter Roosevelt og det amerikanske samholdet han skapte, langsomt gikk i oppløsningen etter år med McCarthyisme, mordet på Kennedy brødrene, Vietnamkrigen, politiske løgner, Nixon, Reagan og fragmenteringen av venstresiden.

Men selv om den politiske nedturen gikk sterkt inn på han, hadde han ingen intensjoner om å sitte rolig og la motkreftene ta over landet. Bernstein lanserte allerede i 1948 idéen om å komponere den store amerikanske operaen. Et seriøst verk som alle skulle kunne forstå, og som i omfagn og tematikk hadde til hensikt å virke forløsende og vekke amerikanenes sosiale bevissthet slik at befolkningen igjen kunne flokke seg om progressive idealer. Men tross årelange anstrengelser, fant han aldri en fortelling eller tekst som kunne fange opp nasjonens drift bort fra liberalismen. Og da Reagan brakseiret i 1980 og ble president, forsvant Bernsteins siste rest av en mulig inspirasjonskilde. Den sosiale konteksten, publikummet, som kunne forstå og respondere på idéene var borte.

Kanskje manglet Bernstein tankekraft til å makte å fylle ambisjonene om en musikk som kunne snu den politiske vinden . Kanskje fant han ikke tid nok i en travel dirigentkarriere til å reflektere og komponere slik han hadde ambisjoner om. Hans nederlag er likefullt mat nok for en viktig diskusjon om kunstmusikkens nedslagsfelt. En diskusjon som ikke må ha som mål i seg selv å få flere til Oslo Filharmoniens konserter, men som likefullt kan få flere til å gjøre nettopp det om debatten føres på rette premisser. Bernsteins nederlag er kunstmusikkens mulighet.