PoY!




"Poy! er musikkteater i sin reneste form. Våget, friskt, nytenkende. En verden uten ord, men full av mening. En drømmeverden som både utfordrer og frir til barnas fordomsfrie klangverden"
Juryens begrunnelse i frb. med nominasjonen av PoY! til Edvardprisen 2000



Premiere
7.februar 2000
Black Box Teater, Oslo

Konsept og Musikk
Heidi Tronsmo og Glenn Erik Haugland

Basert på en historie av
Ståle Tråsdahl

Regi
Hege Gabrielsen

Scenografi og kostymer
Ellen Mette Berntsen

Lysdesign
Kurt Hermansen/Ståle Tråsdahl

Siden premeieren i 2000 har PoY! blitt spillt nærmere 140 ganger på steder som:

Reykavik, Hitra, Bodø, Strømmen, Musikkteatret på Vestbanen (Oslo), Utrecht (Nederland), Alvdal, Melhus, Stange, Arendal, Andebu, Fagernes, Kulturbyen Bergen, Hamburg, Tromsø, Nøtterøy, Frøya, Skien, Rendalen, Hamar, Sandefjord, Ringsaker, Düsseldorf, Ørlandet, Meløy, Fredrikstad, Høvikodden, Krefeld (Tyskland), Trondheim, Lillehammer, Gildeskål, m.m.

Som første norske ensemble noensinne, ble Opera Omnia i 2002 invitert til å spille PoY! på Deutsche Oper Berlin.

Europas mest prestisjefyllte festival for barn- og ungdomopera, Yo, har invitert PoY! to ganger (2001 og 2005).


PoY! er mye lyd. Mange farger. Spindelvev og kjempeklosser. En musikalsk, ordløs performance…. og enda mere magi.
Cathrine Krane Hansen - Bergens Tidende

…et fantasieggende og vakkert geometrisk landskap..appelerte sterkt til tilskuernes visuelle fantasi. Heidi Tronsmo spiller den vesle jenta med stor sjarm og smittende overskudd.
IdaLou Larsen – Nationen

PoY! formidler kommunikasjon uten tradisjonelle ord og setninger..i høyeste grad en unik forestilling. Ungene blir revet med, de får bruke fantasien underveis, og får anledning til å leve med..
Leif Braseth – Arbeidets Rett

Noen (av barna) hadde åpenbart en høytidsstund av de sjeldne…… uvant, merkelig og utfordrende.. Det er ikke alt teater som er sånn.
Svein Grotdal – Sandefjord Blad






Henriette elsker lyder og samler på lyder. Hun bor sammen med cellisten som øver og øver. Operaen starter i foyeren der Henriette får de unge med seg for å leke med cellisten. Cellistens tone setter seg fast og Henriette sovner utmattet ved celloen. Publikum blir nå ført inn i en lydlabrynt, Henrietttes drøm. Inn i salen ligger Henriette og sover under en stor haug med puter. Hun våkner i drømmen og tar til å leke seg med store og små bokser, puter og alt hun måtte komme over i drømmen. Cellisten er også med og hun er kraftig sur. Det blir krig mellom de to før den magiske selvlysende boksen får også cellisten til å lytte på lyder og spille sammen med Henriette


redboxes_DSC_0044 copy

Om idéene bak PoY!

I arbeidet med PoY! snublet vi nærmest bort i det som i ettertid kan sies å være selve bærebjelken i all musikalsk historiefortelling: Musikkens evne til å ”fortelle” både det som kommer før og etter ordet.

I PoY! brukes det ingen ord. Alt er del av et finurligt utkomponert patitur. Lydene av gester og basale reaksjonslyder er det som møter barna i den første delen av forestillingen, en interaktiv forberedende del der barna deltar direkte i samspillet mellom forestillingens to hovedfigurer, Henriette og cellisten. I den andre delen, et drømaktig scenisk forløp, bables det og uttrykes det tonesatte lyder fra ulike emosjonelle aspekter ved handlingen. Gjennomkomponert i avgrensede musikalske avsnitt, stimulerer lydene, musikken og liksom-språket til ettertanke rundt det som har skjedd, og det som etterhvert blir dramatisert i en kraftfull konfrontasjon mellom de to.

Den anerkjente lingvistikeren, Noam Chomsky, mener at barns evne til å uttryke seg gjennom språk er medfødt og nedfelt som mønstrer i hjernen. Disse mønstrene, som gjør oss i stand til å lære oss et hvilke som helst språk, er etter vår mening nært beslektet med musikk. På denne måten kan musikk både si mer enn språket, ligge i forkant så å si, og uttrykke den følelsesmessige og filosofiske refleksjonen av et utsagn.

PoY! er musikkdramtikk på grunnfjellsnivå. Mange vil jo nettopp innvende mot operakunsten at det er umulig å høre ordene. For oss er det et paradoks at vi i mange forestillinger nettopp har forsøkt å få et sterkere fokus på ordet. Etter først å ha arbeidet med Ståle Tråsdahls grunnlagsfortelling i lengre tid, oppdaget vi at det lot seg gjøre å fortelle historien uten å bruke ord.



En kort beskrivelse av PoY!

PoY! starter i garderoben/lobyyen i det barna venter på å komme inn. Henriette blander seg med barna, og etteraper lyder og annet de ventende barna lager. Om noen barn snakker, gjentar Henriette utsagnene på ”poy’sk”. Gledeshyl, gråt og annet blir også en del av Henriettes register. Etterhvert som hun vinner oppmerksomhet høres det en cello som spiller i et annet rom. Henriette gjør barna oppmerksom på lyden, og leder dem med seg til et nakent rom der cellisten sitter og øver på en nedadgående skala. I det Henriette får alle til å sitte i en sirkel eller halvsirkel rundt cellisten, stivner cellisten mer og mer til. Henriette prøver å hjelpe og dermed er spillet mellom de to i gang. Henriette vil lytte, leke, kose og spille selv. Cellisten har ikke tid, hun må øve og konsentrere seg om musikken. Henriette får med seg barne på ulike måter å tilnærme seg og distrahere cellisten. Barna er på lag med Henriette, og lager lyder sammen med henne. Henriette viser frem favorittleken sin, en liten magisk boks med lyd i.

Etter en stund sovner Henriette sammen med cellisten. En (tekniker) som til nå har blandet seg sammen med publikum, går frem og brer over Henriette. Han/hun tar opp den magiske boksen, får den til å lyse samtidig som det kommer lyd fra høytalere i en lydlabyrint. Han/hun får med seg barna til å gå rundt i labyrinten mens Henriette og cellisten smyger seg usett ut og gjør seg klar til neste del.

Barna føres gjennom lydlabyrinten til en teatersal der det står plassert ut flere store bokser. Den siste delen tar til når alle har kommet på plass. Det er Henriettes drøm vi ser. Henriette synger og koser seg i den nye fantasiverden der alt lager lyd. I drømmen er det imidlertid noe stort bak et teppe som buldrer og avbryter henne. Det er cellisten og et kobbel med cellodukker som er sure. Det blir krig mellom Henriette og cellisten som Henriette klarer å tulle bort. Cellisten henter frem cellodukkene sine og vil spille, men Henriette ødelegger for n’te gang. Det er tislutt den magiske boksen som blir redningen. Den gjør det mulig for cellisten til å kose seg med musikk, og får Henriette til å spille/synge sammen med henne.


Heidi Tronsmo

PoY-HT&MB
Heidi Tronsmo & Maja Bugge